Du er her: Vegetarnytt > Artikler > Om veganisme >

Melkeveien: Om radikal vegetarisme (fra Vegetarnytt nr 7)

Det er i den vestlige del av verden at man finner både de høyeste og mest solide gudshusene, de mektigste og mest ødeleggende krigsskipene og de største og mest effektive slakteriene.


AV MARK BRAUNSTEIN
Denne artikkelen er hentet fra bladet Vegetarnytt. Innholdet gjenspeiler forfatterens egne synspunkter, og er ikke nødvendigvis representativt for Norsk Vegetarforening. 


Ille er det å drepe; enda verre er det å gjøre fortred for så å drepe; men aller verst er det å gjøre noen fortred, fortsette med å gjøre fortred, og allikevel ikke drepe.  Lidelse kan være så stor at drap nærmest blir en velgjerning: å bringe sjelen ut av kroppen betyr også at kroppen befris fra sin smerte.  «Drap» innebærer øyeblikkelig handling; å «gjøre fortred» innebærer langsom død.  Allikevel kan «human avlivning» - denne store selvmotsigelsen - være tilgivelig, i tilfeller hvor man først på alle mulige måter har forsøkt å gjøre slutt på lidelsen, men uten å lykkes.

Forholdene innen det industrialiserte dyrehold, som jo størsteparten av melke- og eggproduksjonen faller inn under, skaper store lidelser for kyrne, for kalvene deres og for hønsene. Domestisering av dyr kan sammenlignes med menneskelig slavehold, og i stedet for de snart utdødde rovdyrene har det vokst frem en hærskare av rovmennesker, som utnytter dyrene til siste slutt.Vegetarianere som drikker melk eller spiser ost og egg, har egentlig bare tre muligheter: å drepe dyr, for å gjøre slutt på lidelsen, og så spise kjøttet for å unngå at mat går til spille (og dermed slutter de også å være vegetarianere!); å holde kyr, geiter og høns under tak og i ypperlige omgivelser for å sikre deres velbefinnende, og så kun drikke melken og spise eggene fra disse dyrene (de fortsetter da altså med å være lakto-ovo-vegetarianere); eller de kan avstå helt fra melkeprodukter og egg (og blir dermed veganere).

Å gi avkall på disse dyreproduktene medfører også at man «gir avkall på» dyrene som produserer dem, men siden alle neppe kommer til å bli vegetarianere, eller i det minste neppe blir det over natten, er det ingen grunn til å bli sittende oppe om kvelden og bekymre seg helt til kyrne kommer hjem fra beite...i mellomtiden burde vi snarere bekymre oss over det faktum at kyrne ER hjemme...Den inhumane utnyttelsen av kyr og høns har allerede blitt belyst av Peter Singer i boka «Animal Liberation», så her behøver vi ikke å delta i DET hylekoret - men noe bør allikevel sies om kuas kalv og hønas kylling.

For det første: hønsene HAR ingen kyllinger.  Dette er faktisk en fordel ved hønseindustrien, selv om høna muligens vil beklage seg over mangelen på en gemal til å hakke på, og over fraværet av kyllinger til å klekke ut.  Så lenge to uker gamle kyllinger ikke anses som en delikatesse, som berømte, franske mesterkokker kan trylle frem magiske retter av, og dermed ikke rangeres på linje med andre dyrebarn slik som kalver og lam - som for lenge siden passerte portene til tidens tann og forsvant nedover i evighetens spiserør - er dette et positivt trekk ved eggindustrien fremfor melkeindustrien. Bøndene og deres samarbeidspartnere  argumenterer med at det industrialiserte dyreholdet i det minste sørger for at det blir brakt dyrebarn til verden som kanskje ellers aldri ville ha blitt født.

Det at liv ikke kan rettferdiggjøres på bekostning av slaveri og lidelse er ennå ikke relevant i denne sammenhengen - først må vi spørre oss hvorvidt slaveri kan diskuteres.  Hvis det er slik at vi kan snakke om eksistens FORDI vi eksisterer, kan vi ikke diskutere ikke-eksistens - nettopp fordi vi KAN diskutere eksistens.  Ord er skygger av ting.  Hvor der verken er sol eller gjenstander eller tanker, er der heller ingen ord.  Vi kan ikke se en frukt dersom vi er blinde, eller smake på noe om vi ikke har en tunge; men selv med alle sanser i behold, kan vi verken se, smake på eller engang snakke om en udyrket frukt - eller en ufødt kylling.  Å snakke om det unnfangede, er en villfarelse. Tenk om det ble holdt kyllinggrillfest og ingen kom, ikke engang kyllingene! Kalvene, som kumelken er ment for, holdes innesperret i lite varierte og brutale omgivelser.  Mennesker stjeler kalven fra kua, og melka fra kalven.  Selv om kyr produserer nok melk for både mennesker og kalver (fordi menneskene har avlet frem denne egenskapen hos dem), er menneskene grådige: alle hannkalver og over halvparten av hunnkalvene kidnappes i løpet av sin første leveuke, fraktes til kalvefarmer hvor de fetes opp i et halvt år for så å fraktes videre til slakteriet, og deretter til supermarkedhyllene - for til sist å fete opp mennesker.  Av fem kalver som blir født, blir fire til kalvekjøtt.  (Gjelder amerikanske forhold, oversetters anm.) Slik flyter kalvekjøtt usynlig rundt i alles melk.

Kyr må melkes...men av kalvene, som melken er ment for.  Det blir ofte argumentert med at kyrne ville komme til å dø dersom de ikke ble melket.  Kyr ville helt sikkert også dø dersom de ikke ble foret.  Foret blir de imidlertid, ikke av medfølelse, men på grunn av tørst.  Videre ville kurasen, ettersom oksene bare unntaksvis får være løse sammen med kyrne, dø ut dersom kunstig inseminering ikke ble foretatt; likevel blir nye kalver unnfanget, ikke for at kurasen ikke skal dø ut, men for å opprettholde maksimal melkeproduksjon. Melkeprodusentenes argumenter for å holde kyr likner på jegernes argumenter for å drepe hjort: for at de ikke skal sulte i hjel om vinteren, skyter og dreper man dem heller om høsten.

For mange år siden hadde hjorten rovdyr som sine naturlige fiender, rovdyr som nærmest har blitt utryddet av jegerne.  I dag kan jegerne, bekvemt nok, hevde at de MÅ jakte på hjorten.  Til alle tider har samfunn og kulturer funnet plausible forklaringer på avskyelige handlinger, melkekulturer inkludert... Hva er melk? Det er ikke et dyr, men heller ingen grønnsak. Barn av pattedyr, det være seg kjøtt- eller planteetere, drikker melk.  Dens ernæringsmessige effekt ligner mye på både planter og dyr.  Ingen voksen vegetarianer ville spise en hamburger som besto av 50 % kjøtt, bare fordi den andre halvparten var soyapro-tein.  Likevel drikker de fleste vegetarianere melk.  Det som kommer fra et dyr er definitivt nærmere til dyr enn det som kommer fra en plante!  For vegetarianeren er dette en ubehagelig sammenheng, og for kua innesperret på båsen, og for alle hennes innesperrede kalver, er det sannelig også alt annet enn behagelig.  Her bør man merke seg at ikke bare kommer et egg fra et dyr, men det kan også bli til et dyr.

Laktovegetarianere spiser oftest alt mulig «au lait», og inntar ofte større mengde meieriprodukter enn den mengden kjøtt og melk som en kjøtteter konsumerer.  Og melk er ikke noe annet enn blod som har blitt omdannet til melk av brystkjertler.  Masaiene tapper kyrne for blod i halsen og melker dem fra jurene, og de drikker både blodet og melken.  Lik masturberende munker, imiterer melkedrikkende vegetarianere den samme tingen som de søker å unngå.  Deres lepper kan være hvite av melk bare fordi andres hender er røde av blod. Kyr produserer melk som føde for små kyr som skal bli store dyr; kalvene er nok små, men alt som er smått er ikke kalver.  Selv om menneskene er små sammenliknet med kyr, betyr det ikke at de er kalver.  Likevel prøver de merkelig nok å bli til store kyr.

Forestillingen om at kumelk er ment som menneskeføde, er like uholdbar som troen på at dyrenes blod er ment for mennesker.  En slik tro fører direkte til tanken om at kjøttet deres er skapt som mat for mennesker: fra dette kjøttet strømmer det både blod og melk. En eller annen gang kan en eller annen komme til å selge kutårer og markedsføre dem som en rik kilde til mineralsalter. Å få kyr til å felle tårer burde ikke være noe problem: de gråter nok uavlatelig over spilt melk...

De tre næringsmidlene som naturen skaper ene og alene for å nære dyr, er egg, melk og honning.  Ikke engang frukt oppfyller denne ene funksjonen, siden de faktisk omslutter forplantningsfrø.  Fruktene fungerer som innpakningspapir rundt en «fødselsdagspresang», og er både forkledning og pynt.  Det er ingen tilfeldighet at akkurat disse tre næringsmidlene - egg, melk og honning - lages av nettopp de dyreartene som de er ment for.  Matvaren egg legges av fuglemoren for fuglefosteret som er i egget; melk skilles ut av dyremoren for dyreungen, som også kommer fra henne; honning, laget av bier, er også ment for bier.  Mens dyr tilpasser seg det de spiser, tilpasser melk og honning seg de dyrene som det er meningen at de skal konsumeres av.  Menneskemelk er altså spesialtilpasset mennesker, kengurumelk tilpasset kenguruer, flaggermusmelk tilpasset flaggermus...og kumelk tilpasset kyr.

De fleste menneskebarn er utstyrt med en medfødt motvilje mot kumelk, mens noen spedbarn umiddelbart har kjempeapetitt på den.  Dette burde kanskje være et varsku til mor og far om at de ved en feiltakelse har fått en kalv... Kumelk inneholder tre ganger så mye kalsium som menneskemelk.  Kyr utvikler skjelettet først, og trenger dermed alt dette kalsiumet til denne utviklingen.  Kyr er kanskje mindre intelligente enn oss mennesker, likevel finner man ikke en eneste kumamma som er så enfoldig at hun gir kalven sin menneskemelk i stedet for sin egen.

Helt siden menneskene ble mennesker, har babyene deres fått menneskemelk (og slik var det også ment); voksne har inkludert en liten andel kumelk i kosten i flere hundre år, men det er først så nylig som i de par siste århundrene at man har gitt den til spedbarn, og det i store mengder.  Hvorvidt denne utviklingen er et uttrykk for hvordan voksne ernærer seg, for hvordan de ernærer barna sine, eller for hvordan de ernærer seg som om de var barn, er uklart - men vi vet at det å drikke melk, er et barns måte å vokse opp på. I løpet av de to siste århundrene har også voksne menneskers kumelkkonsum økt betraktelig, likeså inntaket av øvrige meieriprodukter.  Fordi vi nå er slaver av melken, er kyrne våre slaver.  Slaver får ikke ferie, heller ikke svangerskapspermisjon.  Kroppene deres blir syke, men i stedet for å gi dem ferie, gir menneskene dem vaksiner.  Melken deres blir tuberkuløs, men i stedet for å la dem komme seg ut og gå fritt, pasteuriserer man melken deres.

Mange mennesker spiser alt som er for hånden, inklusive hånden.  De som drikker kumelk, og tillater mishandlingen av kyrne, biter hånden som gir dem mat; de som spiser kjøttet deres, spiser hånden.  Men dersom vi biter, eller spiser, den hånden som gir oss mat, vil den med tiden slutte å gi oss mat, eller fore oss en siste gang - med gift.  Lik kyllingen innenfor skallet på det befruktede egget, ligger etiske konsekvenser bak ernæringsmessige betraktninger. Ingen matvarer er mer kontroversielle med hensyn til hva som er utrygt og uheldig, enn de som kommer fra dyreriket.  Den ærverdige karmaloven sier at de som tidlig i livet utnytter kyr og kalver, senere i livet vil bli hjemsøkt av parasitter og lammelser.  Råmelk er kanskje bare halvparten så ille som den steriliserte butikkversjonen, men de strenge kravene som er nødvendig for spiselig råmelk, begrenser tilbudet av den betraktelig.

Det som vinnes i kvantitet, tapes selvsagt i kvalitet.  Det moderne samfunn kan fråtse i kumelk på grunn av pasteuriseringen, en prosess som ikke bare eliminerer de heldige bakteriene sammen med de uheldige, men også ødelegger vitaminer og gjør mineraler ufordøyelige.  Mangfoldige undersøkelser viser en forbindelse mellom pasteurisering og leddgikt. Dagens fabrikkfremstilte og samlebånds-forede kyr yter mer melk, men lever kortere enn de gjorde for femti år siden.  Og deres oppdrettere og røktere drikker mer melk, men er neppe noe sunnere av den grunn. Bare mennesker pådrar seg kolesterolrelaterte hjerte- og karlidelser midt i livet og arteriosklerose sent i livet.  Og bare mennesker drikker melk utover spebarnsstadiet.

Melk er også en anselig slimdanner.  Arnold Ehret, en eksentriker på noen områder, en profet på andre, hevdet at slim er årsaken til, og ikke produktet av, alminnelig forkjølelse. Ingen vet hvordan man skal kurere forkjølelse.  Men de som verken spiser kjøtt eller drikker melk, vet iallfall hvordan den kan forebygges. Dersom vi var så heldige å bli ammet som spedbarn, ble vi alllikevel avvent ved ett- til toårsalderen.  Hva med dem som fremdeles ikke har blitt avvent fra kumoren?  Hvem skulle tro at de gikk over fra å være barn til å bli voksne, bare for å bli til babykyr?  Fordøyelse av morens laktose, sukkeret i melk, er avhengig av sekresjonen av barnets laktase.  Majoriteten av de ikke-kaukasiske voksne mennesker i verden, især orientalere, nord- og søramerikanske indianere, og svarte afrikanere, er ikke i stand til å fordøye melk, og drikker den dermed som oftest ikke.

Kineserne alte opp kyr i hundrevis av år, men for kjøttets del - og de spiste det med måte: orientalerne har skaffet seg både kjøtt og melk fra den ordinære soyabønnen.  Vestlige ernæringseksperter forblir ute av stand til å forklare den utbredte «laktose-intoleransen» fordi de leter etter svaret i junglene og ørkenene.  Noen foreslår genetiske fordøyelsesmangler, andre ervervete mangler; forvirringen er grunnløs.  Den gamle Epicharmus, som sa at «Bare hjernen kan se og høre, alt annet er døvt og blindt», må selv ha vært både døv og blind.  I dette tilfellet bør vi lytte med magene våre.  Hvis vi utelukket alle melkeprodukter fra kosten vår i bare ett år, ville vi også miste vår barnlige evne til å fordøye melk, vokse fra den slik som vi en gang vokste fra narresmokken og mors bryst. Tanken på å sette oss på kne for å die en sebra eller et esel, eller å løfte en bevers eller en apes brystvorte opp til munnen vår, vil avstedkomme enten latter eller brekningsfornemmelser.  Hvorfor skulle det være noe annet med en ku, en geit eller en sau?  Er vi å sammenligne med en igle, som i stedet for å suge blod fra et annet menneskes fot suger melk fra spenenenene på en ku?  Ikke engang kumoren drikker sin egen melk.  En slik ku ville kunne sammenlignes med en mann som drikker sitt eget blod, som igjen ikke er særlig forskjellig fra en ku som drikker menneskemelk.  Kalven hennes drikker melken hennes, men selv gjør hun det ikke.  Hvorfor gjør mennesket det?  Fordi han også drikker kalvens blod.

Den gamle historien om UNICEF-programmet som donerte lass etter lass med tørrmelk til afrikanske barn vitner både om den tredje verdens visdom - de brukte den til å hvitvaske vegger med - og om den «første» verdens kulturelle imperialisme og etnosentriskhet.  Det som en menneskerase fordøyer, fyller en annen rase med vemmelse.  Eskimoer har vært kjent for å fortære så mye rått kjøtt ved ett og samme måltid at de ved enden av måltidet ikke kunne gå oppreist; tatarske stammemenn nøt frossent hestekjøtt; og pr. dags dato er stekte froskelår og dampede snegler for delikatesse å regne i Frankrike.  Alt dette blir kanskje betraktet som motbydelig av den gjennomsnittlige amerikanske biffspiser.  Allikevel vil ingen kjøttspiser som er vitne til noe av det ovenfornevnte, føle på langt nær den motvilje som vegetarianere kjenner når de betrakter pepsigenerasjonens fråtsing i biff og burgere. De som foretrekker en biff en gang i blant, vil kanskje bli imponert over abyssinierne, som fraktet en ku helt frem til kjøkkendøren, skar løs kjøttstykker fra det levende dyret, for så å grådig sette tennene i dem mens dyret så på fra utsiden. En gang var der en fisker som etter å ha tatt en fisk, skar et stykke fra siden dens, tredde biten på kroken, kastet fisken tilbake i vannet og fanget den samme fisken en gang til.

For å unngå å sløse, gir familien ofte middagens kjøttrester til hunden eller katten.  Men de gir dem til feil dyr og ville sløse mye mindre dersom de ga restene tilbake til det dyret de kom fra - de trenger dem mest.  Fisken som ble fisket to ganger, manglet tydeligvis noe, og kom tilbake for å få tilbake det den en gang hadde eid.  De dyrene som må spise andres kropper gjør dette på grunn av en mangel, være seg ernæringsmessig eller åndelig.  Det å spise er en måte å søke fellesskap med det som vi spiser.  De som spiser mange dyr må være veldig ensomme. Vi har våre svakheter.  Når vi ønsker å bli behandlet slik som alle andre, sier vi at «vi er mennesker, vi også», men når vi ønsker spesielle privilegier, sier vi at «vi er bare mennesker».  Og vi er også bare mennesker.  Og vi er også bare dyr.

Lakto-ovo-vegetarisme, laktovegetarisme og ovo-vegetarisme er skritt i riktig retning, og er gode kompromisser for dem som ikke streber etter noe høyere. Dette er bare ment som definisjoner og er ikke ment som hån, selv om noen vegetarianeres argumentasjon mot veganisme noen ganger er mer stivsinnet enn kjøttspiseres! Påstander om kalveløpe i harde oster, ben og urin i tannpasta, flesk i peanøttsmør og paibunner, gelatin i sukkertøy og dyrefett i såpe, blir ofte møtt med mistro.  Metaforer om kalvekjøtt usynlig flytende i melk og om hjerter bankende uhørbart i egg møtes med tomme blikk.  Men veganisme kan ikke forventes av en vegetarianer noe mer enn vegetarianisme av en kjøttspiser: det som kreves er at vi kjenner til fakta.

Når vi først kjenner fakta kan vi sortere dem i to grupperinger: etikken i hjernen som teorier, dietetikken i magen som oppskrifter.  Det er flere mennesker som er kvalifisert til å foredra om kosthold enn om filosofi siden ernæringslære tilbyr flere svar og langt færre spørsmål. Dessuten er filosofi av liten nytte for den hjernelamme som dør av feilernæring. Det er ikke noe rart at der finnes tyve ganger flere bøker om grønnsaker og vegetarisk matlagning enn om vegetarianisme, og at de som omhandler vegetarianisme tilbyr mer krydring enn tenkning...  (Du er hva du spiser, men du leser hva du er). Og straks vi kjenner til fakta, hva da, eller snarere: hva så? De kan ignoreres eller påaktes: i det siste tilfellet, kan de bekreftes eller fornektes; om de bekreftes, kan de enten bli benyttet riktig eller galt.

Kjøttspising utelukker ikke godhet på noen måte, den lar oss bare ikke glemme det onde.  Noen steder minner oss mer om det onde enn andre steder.  I Israel er det forbudt å la tenåringer arbeide noe sted hvor en uønsket effekt vil kunne svekke deres fysiske, emosjonelle eller moralske utvikling. Selv om hæren av en eller annen grunn ikke står på listen over slike forbudte steder, er disse inkludert: barer, gruver, mental-institusjoner... og slakterier.  Kibbutzer er små samfunn som kanskje kunne være det nærmeste man kunne komme Utopia, men så lenge de fleste av dem fortsetter med hønseburene sine, vil de være langt fra å nærme seg Eden hage.  Bare i Edens hage var der ingen synd og derfor ingen død, drap eller kjøtt.

Destruksjonen unnfanger skapelsens fundament: vi er ikke grønne, inneholder ikke klorofyll, kan ikke produsere vår egen mat - derfor ødelegger vi planter.  Det nærmeste vi kan komme den totale harmløshet er fruktarianisme (ikke nødvendigvis «frukt-fruktarianisme»), hvor planten forblir i live selv om vi spiser dens frukter.  Om vi hugger ned trær for å skaffe oss papir hvor vi kan beskrive hvordan man skal hugge ned trær, ødelegger vi i det minste langt mindre enn noen kjøtt-spiser.  Og poenget her er at vi ødelegger langt mindre dersom vi ikke drikker melk. Melk er naturlig for mennesker bare dersom det er snakk om menneskemelk, og de som drikker den er mindre enn voksne.  Kjøtt er også naturlig, hvis de som spiser det er villige til å være mindre enn mennesker.

På samme måte som det aktive medlemmet i «Foreningen Dyrevennen» og den lojale dyrebeskyttelsesmedarbeideren møter hverandre over en biff til lunsj, følger den melkedrikkende vegetarianeren den samme tankerekken, og går ikke noe videre enn en menneskevenn som spiser kjøtt.

Er veganisme berettiget?  Spørsmålet besvares best ved å vise til det ubehag som lakto-ovo-vegetarianeren føler. Er det praktisk?  Kan det være praktisk, kan det praktiseres i vårt moderne vestlige samfunn?  Sannheten står ikke i gjeld til noe samfunn, verken et østlig eller et vestlig, heller ikke til noen diett, enten den måtte være god eller dårlig. Where there's a will, there's a way...



Liste: alle artikler om veganisme.


Har du en kommentar?

Navn (vises)
E-post (vises ikke)
Lagre dette til neste besøk?
NORSKE VEGGISERSe flere >

FERSKE VEGAN & VEGETARGUIDER

 
I BUTIKKEN

 
SIST KOMMENTERT

 
Krishnas Cuisine
 
Alt innhold © Norsk Vegetarforening og/eller andre informasjonsleverandører. Om oss | kontaktinfo.