Du er her: Vegetarnytt > Artikler > Etikk og religion >

Kugalskap og annen galskap... (fra Vegetarnytt nr 7)

Britene har drevet kuene sine til vanvidd. Hvordan kunne det skje?


AV MORTEN TØNNESSEN
Denne artikkelen er hentet fra bladet Vegetarnytt. Innholdet gjenspeiler forfatterens egne synspunkter, og er ikke nødvendigvis representativt for Norsk Vegetarforening. 


Skadedyr
De britiske myndighetene har ikke forstått alvoret i situasjonen. De spør seg ikke: Hvordan kunne dette skje? Hvilke lidelser har vi ikke påført kuene vi har alt opp? Nei, de spør seg: Hvordan skal vi klare å avlive fire millioner kuer? Likvideringen av noen millioner dyr er altså et rent praktisk problem, ikke noe etisk problem. Forøvrig  spørs det om den foreskrevne kuren vil helbrede pasientene. Det er ikke uten grunn at avlivning er en forholdsvis sjelden kur innen menneskenes helsevesen.

Nettopp det at dyrene er mer eller mindre praktiske er megetsigende for menneskets forhold til dyr. Noen dyr er pene, de kan vi klappe og ha i bånd. Noen dyr har et spennende eller snodig utseende, de har vi i bur. Andre dyr er næringsrike og smaker godt, de har vi i munnen. Og så har vi dyrene som hverken er pene eller næringsrike, de dyrene som bare er i veien, i veggen (mus) eller i luften (myggen). De er skadedyr, for vi har ingen nytte av dem. De vil vi hverken spise, se på eller stille ut. Til gjengjeld er de likestilt med de andre dyrene i den forstand at vi dreper dem fra tid til annen.

Mennesket har gjort verden til en eneste stor missekonkurranse, en dyrepark, et slaktehus (Jens Bjørneboes ord: «Av jorden har vi gjort et slakterhus» får i denne sammenhengen ny betydning). Dyr bør etter vår oppfatning være kjælne, sære av utseende eller bugne av næringsstoffer. Så er spørsmålet, da: Hvem er det virkelige skadedyret?

Plassmangel
Verdens øvrige arter er i dag ikke bare presset av det som vanligvis går under betegnelsen «miljøproblemer».Det er to ting levende vesener er avhengige av for å kunne (over)leve: Plass og ressurser. Mennesket tar en stadig større del av begge deler.

Det finnes i dag, på tross av at mennesket utrydder kanskje 200 arter hver dag, mangfoldige millioner arter på jorda. Naturens produksjon av energi består (uansett hva Jens Stoltenberg måtte mene) av den energi som omdannes fra sollys ved plantenes fotosyntese. Mennesket energiforbruk tilsvarer kanskje så mye som halvparten av energien som produseres ved fotosyntesen. Ikke bare tærer vi kraftig på de såkalte ikke-fornybare ressursene, vi tar i tillegg en så stor og stigende del av de fornybare ressursene at dyra får mindre og mindre ressurser til rådighet.

Det samme gjelder plass. Grunnen til at vi har naturparker er selvsagt at det er forsvinnende lite natur igjen som er rimelig upåvirket av menneskehender. En populasjon av en dyreart trenger et område av en viss størrelse  for å kunne bestå. Områdene der mange dyrearter lever er innskrenket av menneskets asfaltering og bygging av byer, og oppstykket blant annet av menneskets veier. Dessuten bygger mennesket i og med landbruket opp kunstige økosystemer som ligger nær opp til monokulturer der det tidligere var naturlige, men varierte økosystemer. 

Ikke nok med det. I tillegg til å sørge for at verdens mange dyr får mindre plass og ressurser, favoriserer vi noen få dyr framfor de mange andre. Dermed får de resterende dyrene ende mindre å kjempe om. Det er i dag kunstig mange kuer og sauer i verden. Disse to menneskets mest verdsatte nyttedyr finnes i dag i et antall av 10 milliarder. Hele dyreverden har altså blitt mindre variert, ikke bare ved at arter utryddes eller blir mindre levedyktige, men også ved at noen få arter i større grad enn tidligere dominerer i antall og ressursbruk. Dette kan ha farlige konsekvenser for hele naturen, for mangfold og likevekt mellom de ulike artene er fundamentalt for økosystemenes evne til å overleve.

Darwins gale verden
Vi lever i en ironisk tid i mer enn en forstand. Det er ikke alltid greit å vite når en skal le og når en skal gråte, og det er ikke så lett å vite om det ligger noe bak en spøk. Parodien på Charles Darwins «survival of the fittest» («de sterkestes overlevelse»), «survival of the fattest» («de fetestes overlevelse»), er ikke lenger noe å le av. Fett er blodig alvor i våre dager. For hvordan er det vi aler opp dyrene «våre»? Jo, de skal gi mest mulig kjøtt, og dermed lar vi de fete leve (fram til de slaktes) mens andre, etter menneskets smak mindre velutviklede versjoner av arten, settes i en annen bås: De utdøddes evige jaktmarker.

Når en kritiserer landbrukets ensidige oppaling av «sterke» eller nyttige dyr eller utryddingen av andre arter, får en gjerne høre at det er helt naturlig. Arter har alltid utviklet seg, og dyre- og plantearter har dødd ut til alle tider. Og selvsagt har de det. Det er naturlig at arter forandrer seg eller dør ut. Men ikke hele tiden. Det er dessuten også naturlig at naturens mangfold opprettholdes, ja, antagelig har det blitt rikere og rikere opp gjennom tidene. I dag  er det motsatte tilfellet; mangfoldet blir fattigere for hver dag, ja, for hver time som går. Det er et fenomen i naturen som bare forekommer i krisetider.

Mangfoldet i naturen reduseres like raskt i dag som det gjorde for 70 millioner år siden, på den tid da dinosaurene døde ut. Minst halvparten av alle artene døde ut den gang, muligens så mye som 90 prosent av dem. Det kan ha tatt så mye som en million år før økosystemet fikk stabilisert seg.

Utvikling er med andre ord naturlig, men ikke i et hvilket tempo som helst; og utviklingen er ikke gunstig i en hvilken som helst retning. Avvikling er også en form for utvikling.

Fra Danmark ble det nylig meldt om at dødeligheten var langt høyere hos økologiske, frittgående høns enn hos burhøns. De gikk løs på hverandre og hakket hverandre i hjel før bonden fikk sagt så mye som «ikke gjør det». De oppførte seg rett og slett som dyr, men ikke som normale dyr; De var ikke slik før i tiden. Hønene har blitt slik etter generasjoner i bur, generasjoner i menneskenes hender.

Etter nyhetene om de gale kuene i Storbritannia og de hissige hønene i Danmark, bør vi spørre oss: Hva fører tuklingen med dyrenes gener, hormoner og forplantning til? Er vi klar over hvilke konsekvenser vår behandling av levende vesener har og vil få? Ser vi rekkevidden av det vi gjør?

Å snakke om trær
Den tyske forfatteren Bertholt Brecht skrev en gang: «I disse tider er det en forbrytelse å snakke om trær». Med det mente han at menneskenes problemer var så store at det ikke var plass til uviktig prat. I våre egne dager kan en fristes til å oppdatere Brechts gamle ord: «I disse tider er det en forbrytelse å ikke snakke om trær». For dagens virkelig store problemer har ikke bare med mennesket selv å gjøre, dagens (i ordets mest bokstavelige betydning) eksistensielle problemer har med hele naturen å gjøre.


Likte du denne artikkelen fra Vegetarnytt nr. 1-9? Her på veg-veg.no finner du utvalgte artikler fra bladet, som fås ved å tegne medlemskap i Norsk Vegetarforening eller abonnement.

Neste artikkel i samme temakategori: Gandhis matvaner (fra Vegetarnytt nr 8).
Liste: alle artikler om etikk og religion.


Har du en kommentar?

Navn (vises)
E-post (vises ikke)
Lagre dette til neste besøk?
NORSKE VEGGISERSe flere >

FERSKE VEGAN & VEGETARGUIDER

 
I BUTIKKEN

 
SIST KOMMENTERT

 
Krishnas Cuisine
 
Alt innhold © Norsk Vegetarforening og/eller andre informasjonsleverandører. Om oss | kontaktinfo.