Du er her: Vegetarnytt > Artikler > Dyrevern / Dyrs rettigheter >

De kjemper for livet (fra Vegetarnytt nr 8)

Speakers Corner, London 1997: 300 dyrevernere og en del medbragte dyr er samlet til en demonstrasjon mot rituelle slaktemetoder. En scene er rigget til med basis i VIVA!s kampanjebil. På den provisoriske scenen står showets stjerne, VIVA!s grunnlegger og leder Juliet Gellatley.


AV MORTEN TØNNESSEN
Denne artikkelen er hentet fra bladet Vegetarnytt. Innholdet gjenspeiler forfatterens egne synspunkter, og er ikke nødvendigvis representativt for Norsk Vegetarforening. 
 

Rundt henne står en broget samling aktivister: De gamle, sinte damene er like mange som de unge mennene, de middelaldrende, svakt smilende damene like mange som de piercede tenåringsjentene. Bare en ting ser de frammøtte ut til å ha felles: De er alle aktivister. Trente aktivister. Forbanna aktivister.

- Kampanjen mot rituell slakting er bare et skritt på veien mot slutten på all slakt, understreker Juliet i en av sine mange appeller.

Det hadde hun ikke trengt å si, for dèt, skal det vise seg, går klart fram av hele demonstrasjonen. Appellene mot slakt av dyr generelt blir flere enn appellene mot akkurat rituell slakt. VIVA! er mot rituell slakt fordi det er snakk om slakt. Rituell slakt er bare enda litt verre enn andre slaktemetoder...

- Hvert år drepes 12 millioner dyr i Storbritannia ved rituell slakting. Disse dyra får strupen kuttet over mens de fremdeles er bevisste, flammer Juliet. Forsamlingen buer.

- Ialt drepes 750 millioner dyr i Storbritannia - hvert år - for å bli kjøtt. - Forsamlingen buer igjen.

Denne gangen skyldes det at en lastebil kjører ned Bayswater Road, like ved Hyde Park. Lastebilen er på vei til et slakteri. Noen av aktivistene løper etter lastebilen et lite stykke. Alle roper og hojer.

- Der ser dere hva som foregår, hver eneste dag! Kjøtt er mord! På slakteriene kutter de strupen til dyra, og så henger de dem opp etter bakbeina, slik at blodet skal renne ut. Det er akkurat som å henge mennesker, appellerer Juliet.

Hun virker optimistisk i all sin framferd, glødende entusiastisk. The times are changing, roper hun ut til forsamlingen, øynene gløder. Og, dèt må sies, mye har hun allerede oppnådd.

"Public enemy No. 1"
Det har ennå ikke gått 3 år siden VIVA! ble stiftet av Juliet Gellatley. I dag har den hardtslående dyrevernorganisasjonen 10000 aktivister spredt over hele Storbritannia. VIVA! mener selv at de har "tvunget vegetarsaken tilbake på agendaen" i landet.

Det er ikke lite VIVA! gjør krav på æren for. I Storbritannia er det inn å være vegetarianer for tida. En av ti har et kjøttfritt kosthold, mot en av hundre i Norge. I Storbritannia står vegetarianerne så sterkt at Coca Cola ser seg nødt til å opplyse på boksene sine om at drikken er fullstendig vegetabilsk.

VIVA! er en dyrevernorganisasjon, men de konsentrerer arbeidet om "vegetarianersaken." Kjøtt er ikke alene om å være lite populært i VIVA!, det samme er egg og melkeprodukter. Og bevegelsen tror virkelig at vegetarianisme er det viktigste svaret på verdens problemer.

"Den mest betydningsfulle handlingen du kan utføre for å få en slutt på dyrs lidelser og beskytte miljøet er å slutte med å spise kjøtt og fisk", skriver VIVA! i sin vervebrosjyre. Undertegna: Juliet Gellatley.

I boka "The Silent Ark" forteller hun sin "personal story" om Saken og Kampen. Det sier litt om vegetarianismens stilling i Storbritannia at boken har gått som en føljetong i den respektable avisa The Times. På tross av at enkelte innen kjøttindustrien kaller henne "public enemy No. 1". Eller kanskje nettopp på grunn av det?

Dyrtid
Et nytt fjes viser seg på scenen. Ny appell. Denne appellanten har med seg kjøteren sin, og bruker halve appellen til å tale dens sak.

- Hunden min fortjener den samme livskvaliteten som dere og naboene deres. Den har rett til liv, rett til frihet, rett til omsorg, roper han til den samstemte folkemengden. Han roper mot aktivistene, og de roper tilbake.

- La oss rope så vi blir hørt! roper han. Høyere! Høyere!

Lydnivået til disse aktivistene er imponerende, det overgår alt her hjemme, med et mulig unntak for Blitz. Og det er ikke så verst, tatt i betraktning at store deler av forsamlingen har passert femti og vel så det.

Når alle deltakerne virker så rutinerte som aktivister, så henger det nok sammen med at det nærmest er aktivitetsplikt i VIVA!. I VIVA! finnes det ikke noe som heter "medlem". Enten er en aktiv, eller så er en "sponsor". Og da må en betale. Dyrt.

Mange av demonstrantene ser ut til å være heltidsaktivister. Flere av dem er åpenbart med i flere dyrevernorganisasjoner. De benytter anledningen til å mobilisere til neste demonstrasjon. Og til demoen etter. "I go to all of them," betror ei middelaldrende dame meg. Særlig transporter med levende dyr er i ilden for tida.

No excuse
Det er bevegelse i folkemengden. Men demonstrasjonen er ikke slutt. Etter en time med appeller er aktivistene klare for marsjen mot den franske ambassaden. Hvorfor den franske? Fordi Frankrike - i praksis - har tillatt noen muslimer å slakte sauer rituelt i offentlige parker for å feire slutten på den muslimske fastetida ramadan.

Valget av den franske ambassaden som mål for demonstrasjonen virker mildt sagt noe vilkårlig. VIVA! er jo ikke bare mot franskmennenes rituelle slaktemetoder, de er mot alle rituelle slaktemetoder. Og slike metoder er tillatt i Storbritannia.

VIVA! vil altså forby rituell slakting i Storbritannia. Og demonstrerer ved den franske ambassaden. Men pytt. Noen demper på kampviljen legger dette øyensynlig ikke.

- There`s no excuse for cruelty, roper demonstrantene på vei ned Park Lane. - Hva vil vi? roper Juliet til demonstrantene.
- Forby rituell slakting!
- Når vil vi det?
- Nå!
- Vil vi vinne? roper Juliet.
- Vi vil kjempe til vi vinner!
- Tenk på alle dyra som drepes akkurat nå! appellerer Juliet.
- Rop! roper hun. Rop! Rop!

Marsjen siger relativt disiplinert ned gata. Politiet er på plass og omdirigerer trafikken. En av demonstrantene er - for anledningen, får vi håpe - utkledd som sau.

Plutselig stanser demonstrasjonen. Politiets øverstkommanderende på stedet sier at det ikke er plass til flere enn 80 av demonstrantene utenfor ambassaden. - Rubbish! roper noen av demonstrantene.

Demonstrantene trekker til ambassaden. Personellet ved naboambassaden - den kuwaitiske - kommer ut på trappa og står med henda i lommene og ser på. Rødmaling splætter effektfullt mot den franske ambassaden. Det blåses i fløyter. En sirene høres. Og demonstrantenes hunder bjeffer som gale.

Noen dresskledde mennesker nærmer seg inngangspartiet til ambassaden. - Scum! roper demonstrantene. De dresskledde løper det siste stykket inn i ambassaden, eskortert av et par politifolk.

Forsterkninger
Jeg brøyter meg fram til Juliet. Hun ser opptatt og oppglødd ut. Jeg spør henne om de er blitt kritisert for å angripe muslimer og jøder, mennesker med en annen tro. Hun svarer benektende. De har heller ikke hatt noen problemer med sammenblanding med høyreekstemister.

- Vi protesterer mot rituell slakt på grunn av dyrevernet. Religionen er ikke vår sak.

Jeg spør henne om hun mener at muslimer og jøder bør konvertere til kristendommen for å kunne slutte med rituelle slaktemetoder. Hun blir litt engasjert.

- Det finnes en jødisk gruppe som er vegetarianere. Det er ikke slik at alle jøder synes at rituell slakting er riktig. Hun fortsetter:

- Loven er laget av mennesker. Muslimer og jøder vil alltid diskutere hva som er riktig. Det er et spørsmål om forskjellige tolkninger av de religiøse skriftene.

Flere dresskledde mennesker. Demonstrantene våkner igjen. - Shame on you! skriker de, demonstrantene som er motstandere av all grusomhet. - Evil, evil! roper de, oppriktig forbanna.

Politiet tilkaller forsterkninger. To politibiler ankommer. Demonstrantene drives et par meter tilbake, metallgjerder markerer hvor langt de tillates å gå. En levende mur bestående av politifolk etableres mellom demonstrantene og ambassaden. En korridor til inngangspartiet er sikra.

Demonstrantene har alt holdt på en snau time lenger enn planlagt. De spretter opp så fort inngangsdøra åpnes.

- Murderer for money! roper de gamle sinte damene. Ennå holder de ut. Og de har ingen planer om å slutte.


Likte du denne artikkelen fra Vegetarnytt nr. 1-9? Her på veg-veg.no finner du utvalgte artikler fra bladet, som fås ved å tegne medlemskap i Norsk Vegetarforening eller abonnement.

Neste artikkel i samme temakategori: .
Liste: alle artikler om dyrs rettigheter.


Har du en kommentar?

Navn (vises)
E-post (vises ikke)
Lagre dette til neste besøk?
NORSKE VEGGISERSe flere >

FERSKE VEGAN & VEGETARGUIDER

 
I BUTIKKEN

 
SIST KOMMENTERT

 
Krishnas Cuisine
 
Alt innhold © Norsk Vegetarforening og/eller andre informasjonsleverandører. Om oss | kontaktinfo.